11.06.2009Bussen hjem

Ta en titt på denne reklamefilmen (klikk her).

Sånn føler jeg meg nå. Sensommerens grufulle triatlon er i tankene mine stort sett hele tiden. Det er bare to måneder til. Og selvtilliten er på bånn...

Etter å ha syklet på rulle hjemme i stua i hele vinter og sett kiloene sakte men sikkert forsvinne, var det på tide å få velocipeden ut på landeveien. Der den hører hjemme. Sykkelen altså. Jeg hører tydeligvis hjemme et helt annet sted.

For det er noe ganske annet å sykle på ordentlig. Rullen er fin den, man kan stille motstand og late som man sykler i oppoverbakker. Late som.

Sykkelrittet Bergen-Voss er den første virkelige testen på hvordan formen faktisk er. 170 km, en mil kortere enn distansen som venter i Norseman. De som trener til rittet, øver seg i en løype som går rundt Gullfjellet i Bergen. Ca ti mil, mange av milene er de samme som venter i Bergen-Voss. Ti mil på sykkel tar noen timer. Fire, fem for å være eksakt. I hvert fall i mitt tempo.

Jeg slengte meg med noen kamerater på tur rundt det nevnte Gullfjellet. Totalt uvitende om hva som ventet. For mens kompisene mine seilte av sted på tynne hjul, lå jeg stort sett halsende et lite stykke bak. Jeg greide å ta dem igjen tidsnok til at det var min tur til å ligge foran og dra feltet. Da jeg hadde gjort "jobben", og skulle slippe meg tilbake i feltet for å spare krefter, mistet jeg dem på nytt. Hvis du har syklet litt selv vet du hvor vanvittig viktig det er å kunne ligge på hjulet. Man sparer helt utrolig med krefter. Når man mister hjulet, derimot...

Åtte mil var unnagjort. To og en halv igjen. Vi begynte å nærme oss Os. Det vil si, DE begynte å nærme seg Os. Jeg var kjørt av igjen. Det hadde begynt å regne, jeg var kald, tom for drikke og hadde noen lår som føltes helt horrible. Så dukket en fiffig idé opp. En utvei.

Mine svigerforeldre bor nemlig på Os. Nemlig. Så da mine tre kompiser måtte vente på meg for n´te gang i løpet av den siste timen, fortalte jeg om min fiffige løsning på problemet i det jeg tok dem igjen. "Dere kan bare dra dere", sa jeg. "Æ´kke no moro for dere å vente på meg hele tiden."

"Dessuten så bor svigers rett oppi høgget her, jeg tråkker opp dit i stedet, jeg, så kan dere bare suse videre inn til Bergen". De så litt oppgitte ut, men tenkte vel at det kanskje var like greit ikke å ha meg som drivanker de siste milene.

Jeg ser mine kamerater forsvinne i regnet, mens jeg tar fatt på de tre hundre metrene opp til min kones foreldre. Svigerfar er en blid, positiv og smart person. Og samtidig kronisk pessimist. Da Norge spilte mot Tyskland i februar - Drillos comeback - så vi kampen sammen på en bar på Gran Canaria. Og Norge spilte bra, Tyskland skapte ingenting - vi ledet til og med 1-0 med ti minutter igjen å spille, da min svigerfar utbrøt "jaja, 1-1 er bra det også".

At han mildt sagt har vært skeptisk til dette triatlon-prosjektet mitt fra første øyeblikk, sier seg selv.

Så det var med ikke så rent lite sønderknust stolthet at jeg steg av sykkelen utenfor trappa deres, tok av meg hjelmen og ringte på døra. Jeg så for meg litt nylaget kakao fra svigermor, noen tørre klær - og noen syrlige kommentarer fra svigerfar.

Jeg fikk ingen av delene. De var ikke hjemme. De var i Bergen. Regnet fosset ned, jeg stod på trappa og tenkte "hva gjør jeg nå?" Det var bare en ting å gjøre. Plassere den såre stumpen på det harde, kalde setet og sette kursen inn mot Bergen.

Så fikk jeg øye på bussholdeplassen.

Det var ikke akkurat med hevet hode jeg entret buss nr 620. Mødre med barnevogn måtte rydde plass til denne litt tjukke mannen med trange bukser og skitten sykkel. Det trengtes neppe mye fantasi for å skjønne foranledningen. Men jeg hadde heldigvis penger nok til å komme meg hjem.

Historien spredte seg kjapt. Meldingene haglet. Hånlige, skadefro sms'er om hvor patetisk jeg var. Sendt av folk som ikke har noenting de skulle sagt. Men de sa det nå allikevel. Og de hadde helt rett. Makan. Triatlon om to måneder? Hah!

Vi får prøve oss på Bergen- Voss først.

Og bussbilleten henger på kjøleskapet - til skrekk og advarsel.

www.twitter.com/norsemagnus