09.07.2009Slått av sjefen

Alf Hildrum er min sjef. Jeg har mange sjefer, redaksjonssjefer, personaldirektører og konsernsjefer. Men det er Alf Hildrum som er høvdingen. Og høvdingen er sprek. Det gikk i hvert fall rykter om det. At han var et råskinn på sykkel, at han bestandig sørger for å få tid til trening midt oppi all sjefingen.

Og jammen tok han seg ikke tid til å sykle Bergen-Voss også. Den første store testen i mitt triatlonprosjekt - 170 km fra Bergen, langs Hardangerfjorden og inn til Voss - 2100 høydemetre. Ikke noe for puddinger. Og nettopp derfor var jeg en smule nervøs før rittet. Etter den famøse treningsturen der jeg måtte ta bussen hjem, har ikke meldingene akkurat uteblitt. Pudding er en av betegnelsene jeg har fått. Og kanskje med rette. Men jeg har nå i hvert fall trent meg opp fra bælfeit til pudding - det er da noe...

De siste ukene før rittet var ganske tunge for min del, jeg syklet og syklet, men jeg fikk ikke opp farten, de jeg syklet med bare fór forbi, selvtilliten ble dårligere og dårligere. Så en dag, på vei til jobben, oppdager jeg en lyd fra bakhjulet. En slags gnisselyd. Og så ser jeg til min store forundring at den ene bremseklossen ligger inntil hjulet. Først blir jeg ganske sur, før jeg ser det positive i hele situasjonen: JEG HAR SYKLET MED BREMSENE PÅ!!! Helt siden jeg punkterte på en treningstur over en måned i forveien synes jeg sykkelen har gått litt dårlig. Men som den urutinerte syklisten jeg er har det ikke falt meg inn å sjekke om det faktisk var noe galt. Men det var det! Mil etter mil, med bremsene på! O Lykke! Bergen - Voss blir en lek, tenker jeg, og plutselig er selvtilliten tilbake. Jeg hadde såpass stor tro på meg selv at jeg i uken før rittet dro på guttetur i tre dager! Tre dager som inneholdt fire runder golf, noen deilige porsjoner grillmat og en ikke helt ubetydelig mengde øl. I ettertid ser jeg vel at det ikke var den smarteste måten å lade opp til manndomsprøven på...

Rittdagen: opp klokken seks, spiser en god frokost og drikker masse væske. Møter opp ved start halv åtte, sjekker at trykket i dekkene er bra. Og at bremsene ikke har funnet på noe tull siden sist.

Og så setter vi i gang. Ca 30 stk fra TV 2 er med. Inkludert Alf (61). Førstepri for meg: å holde meg sammen med resten av gruppa. Ikke f... om jeg skal sykle alene denne gangen. For en gangs skyld skal jeg nyte godt av drahjelp, jeg skal suse gjennom Hardanger, jeg skal komme meg i mål i løpet av seks timer. Og så skal jeg feire med en pils eller to i solsteiken på Fleischer.

En frisk og rask Sveen. FØR start i Bergen...

Etter fire minutter er gruppa borte vekk. De er fem hundre meter foran meg. Minst. Og de seiler av sted. Jeg er sjanseløs. Heldigvis ser jeg at Alf (61) og Jan Magnus fra Sporten er i nærheten, så jeg legger meg i gruppe med dem og tenker at "jaja, det kommer flere vi kan henge oss på".

TV 2-gjengen. Her er jeg langt foran i feltet. Men det var altså før start...

Og gruppene kommer, de. Men jeg greier aldeles ikke å henge meg på. De sykler akkurat litt for fort. For meg. Og de sykler akkurat passe fort for Alf (61), som kaster seg på halen og sier "jeg slenger meg med her jeg!", før han forsvinner. Vips er sjefen borte. Det er seks og en halv time til jeg ser han neste gang.

Jeg blir liggende midt i mellom alt og alle de siste ti milene. TI MIL! Jeg er sår i baken, stiv i nakken, sur i lårene og råtten i humøret. På den endeløse landeveien langs Hardangerfjorden er jeg så sint at jeg begynner å banne og sverte for meg selv. Jeg forbanner alle "kompisene" mine som kjørte fra meg, og som jeg vet kommer til å være godt nede i den tredje halvliteren før jeg ruller over mål. Jeg forbanner oppoverbakkene. Jeg forbanner veistandaren i Hardanger. "Det er jo så j... dårlige veier her, f... meg helt umulig å få fart på denne jæ... sykkelen, f... i h...!!!" Etter å ha lirt av meg en lang lekse med de styggeste ordene jeg kan hører jeg lett fnising like bak meg. Det viser seg at det sitter to stykker på hjulet mitt. Gudene vet hvor lenge de har sittet der, men tydeligvis lenge nok til å ha fått med seg tiraden.

Etter hvert forsvinner de også, men jeg finner heldigvis igjen kollega Jan Magnus etter hvert. Sammen sykler vi inn til Voss, med såret stolthet og sår stump. Jeg lover meg selv at jeg aldri skal gjøre dette igjen. Selv om jeg vet at jeg er nødt den åttende august...

Jeg nærmer meg omsider mål. Jeg gleder meg enormt til en god dusj, rene klær og den etterlengtede pilsen på Fleischers. Etter sju timers blodslit er jeg ferdig. Og jeg er fremdeles sint.

Når jeg entrer uteserveringen på det ærverdige hotellet, møter jeg Alf (61) og alle de andre. De fleste brukte ca seks timer, noen helt nede på 5'30. Alf (61) syklet på 6'33.

Alf (61)

Jeg syklet på 7'04. Knust av sjefen med en halvtime. Heldigvis for meg skal han ikke være med i Norseman.

PS - du kan følge meg på www.twitter.com/norsemagnus